Dårlige avgjørelser blir til gode historier - Travel Edition - del 1

Etter en lang dag på bussen kom vi nærmere Ho Chi Minh City. Jeg var spent på å utforske gatene i det som tidligere het Saigon, gitt byens historie. Men etter hvert som bussen kom nærmere og nærmere byen, la vi merke til hvordan scooterne rundt oss slet i regnet. Vi så på dem bak bussvinduene og syntes synd på hvor våte de ble. Det var ingenting vi kunne gjøre - bortsett fra å være takknemlig for den komfortable bussen vår. Da vi endelig kom inn i Ho Chi Minh, la vi merke til at gatene ble oversvømmet, og etter hvert som vi kom nærmere sentrum ble vannstanden høyere og høyere. Til slutt ble vannstanden så høy at bussen ikke kunne kjøre lenger. Vi så biler som fløt forbi oss, så vi måtte ut av bussen på nærmeste bussholdeplass.

Dessverre for oss var det ikke her vi skulle gå av, og beliggenheten vår var fortsatt milevis unna hostellet vårt. Vi prøvde å stoppe flere taxier, men de så bare ut til å ta imot lokalbefolkningen. Etter en stund ga vi opp: det virket som om vårt eneste alternativ var å gå. Så vi begynte å vasse gjennom vannet, som gikk opp til knærne på de mindre oversvømte delene. Vi så rotter svømme foran oss, og vi håpet at vi ikke ville tråkke på noen - eller verre... Etter å ha gått i over en time var vi både våte og utslitte, så vi begynte å utforske alternativene våre. Vi la merke til at lysene var på på en kafé langs ruten vår og bestemte oss for å gå inn. De snille eierne ga oss en kopp te. Ved å gestikulere og bruke alle språkkunnskapene vi hadde, prøvde vi å be dem ringe en taxi for oss i håp om at noen denne gangen ville være villig til å kjøre oss til hostellet vårt. Vi gjemte oss da taxien kom, og hoppet inn i taxien før sjåføren kunne si nei til oss, ettersom vi var turister. Selv om han virket veldig sint, tok han oss med til hostellet vårt til slutt.

Våte og utslitte ankom vi hostellet i 3. etasje, som viste seg å være… oversvømmet! Som om denne situasjonen ikke allerede var den verste! Usikker på hva vi skulle gjøre, tok vi kontakt med noen av vennene vi fikk tidligere på turen. Heldigvis bodde noen av dem faktisk på et tørt hostel i nærheten av vårt! Vi tok sekkene våre bort dit, og var så glade for å endelig være borte fra alt vannet. Det hele eventyret endte med tidenes beste fest i løpet av turen, nettopp fordi vi var så glade for at vi endelig hadde kommet oss til Ho Chi Minh og fikk se alle vennene våre igjen som ønsket oss velkommen på hostellet deres!

Jeg bodde på Hawaii i 6 måneder, så jeg og samboeren min kjøpte bil - en Dodge Durango fra 2003, en enorme firehjulstrekk. Da vi fikk den, var samboeren min gira på kjøpet, mens jeg så på den og tenkte umiddelbart at det var noe galt med den. Dekkene var nesten helt flate, og den hadde alle slags problemer som at klimaanlegget ikke fungerte og at vinduene ikke rullet ned - med 35 grader ute var dette ganske udigg. Et av dekkene sprakk mens vi kjørte og verst av alt sluttet den noen ganger bare å kjøre.

På en av mine siste dager på øya før jeg måtte forlate Hawaii, kjørte jeg og vennene mine til North Shore, som er omtrent en times kjøring fra der vi bodde. Da vi nesten var framme stoppet bilen, og hjulene ble sittende fast slik at jeg ikke klarte å styre bilen lenger - og det midt i veien. Heldigvis var det ingen andre på den andre siden av veien, så jeg kjørte den ned i en grøft. Vi visste ikke helt hva vi skulle gjøre, så vi bestemte oss for å la bilen stå og se solnedgangen, for så å sjekke om den ville starte igjen når vi var tilbake.

Når vi kom tilbake til bilen kunne vi ikke slå den på. Vi prøvde i fem minutter, men det ga seg ikke. Vi kunne ikke bare la bilen stå der, siden vi kjøpte og registrerte den så var det vårt ansvar. Etter å ha tenkt en stund bestemte vi oss for å ta av skiltene på bilen og la den stå der, siden det ville koste rundt 200$ å få den tauet.

Siden vi ikke hadde noe verktøy, begynte vi å banke på dørene til tilfeldige hus for å se om noen hadde verktøy vi kunne låne. En av gutta som åpnet døren gikk faktisk til bilen med oss, siden vi også trengte å dytte den av veien litt lenger siden den var nær veien og kunne være farlig. Fyren hjalp oss med å dytte bilen lenger ned i grøfta, og siden han var veldig vennlig spurte vi hva som skjer hvis vi lar bilen stå her. Han forklarte at politiet egentlig ikke hadde ressurser til å bøtlegge forlatte biler i situasjoner som dette, så han tilbød seg å ringe politiet om et par uker for å varsle dem om den forlatte bilen og be dem fjerne den. Han var superhyggelig, og hjalp oss med å ta skiltene av bilen og kjørte oss inn til byen slik at vi kunne ta en Uber hjem derfra. En annen av de jeg bodde med var ganske sint for at vi forlot bilen, men vi ga ham platene fra bilen som han nå har som en suvenir.

Da jeg var i tjueårene og backpacket i Peru, var jeg ikke særlig godt bereist. Jeg hadde bestilt noe hjemmefra kalt "Inka-stien" til et sted som heter Machu Picchu. Jeg hadde hørt at det var et høydepunkt og noe du burde besøke når du var der, men jeg visste egentlig ikke hva det var, og jeg gjorde heller ingen research på forhånd.

I bagen hadde jeg bare pakket sommerklær, så da jeg ankom Cusco ble jeg ganske overrasket over det kjølige været på grunn av den store høyden. Jeg hadde ikke engang en varm genser med meg, så jeg måtte handle endel greier på det lokale markedet og fant en veldig turistaktig hettegenser med en lama på. De eneste skoene jeg hadde tatt med hjemmefra var et par gylne sandaler. Men jeg klarte det! Jeg klarte å vandre hele Inca-stien med mine helt spesielle tursko. Her er et bilde av meg på det høyeste punktet på stien, kalt «Dead woman’s pass» 4 215 meter over havet med min lama-hettegenser og sandaler. Ser det ikke fantastisk ut? Men på alvor: det beviser bare at du ikke nødvendigvis trenger fancy utstyr, og at selv om du glemmer noen gjenstander hjemme, så går det bra. Det er butikker og markeder overalt, eller du får det rett og slett til å fungere med det du har!

Alle som kjenner meg, vet at jeg elsker sykkelturer. Jeg har syklet mye på forskjellige steder, og noen av mine favoritturer er i "Stan-landene". På en sykkeltur i Kirgisistan opplevde vi blant annet fantastisk gjestfrihet! Jeg har også møtt flotte mennesker, men denne opplevelsen var absolutt utenom det vanlige.

Du må vite at været i Kirgisistan ikke er det beste: om sommeren er det et kraftig tordenvær nesten hver dag! En av dagene her hadde vi akkurat nådd et fjellovergang på ca 3700 meter over havet, da det plutselig begynte å hagle og lyne rundt oss!

Det var ingenting rundt oss der vi kunne finne ly, så det eneste alternativet var å fortsette å sykle. Vi hadde flaksen med oss ettersom vi kom over to ensomme yurter (et slags isolert, bærbart, rundt telt brukt av nomadiske grupper). Endelig et sted å vente ut stormen på! Vi parkerte syklene og dro for å se om innbyggerne kunne tilby oss husly. To eldre mennesker åpnet døren og heldigvis slapp de oss inn. De tilbød oss en kopp Kummus (fermentert hestemelk) og vi fikk varme oss ved bålet. Alt i alt var det en veldig koselig opplevelse, og vi var så takknemmlige for gjestfriheten deres!

Jeg snakker litt russisk, så vi kunne snakke litt med dem noe som gjorde situasjonen mer behagelig. Da det sluttet å hagle, skyndte de seg bort til hestene sine: de må nemlig melkes annenhver time. Hvis ikke, ville melken bli dårlig og den ville være ubrukelig. Vi takket dem raskt for godheten og tok farvel med våre nye venner!

Har du ikke fått nok ennå? Da er du på rett sted - det kommer flere! Disse innleggene er en del av en liten serie vi skal kjøre i løpet av de kommende månedene, så hvis du vil lese flere historier fra reisespesialistene våre bør du abonnere på nyhetsbrevet vårt, følge oss på sosiale medier, og holde øynene åpne!