Dårlige avgjørelser blir til gode historier - Travel Edition - del 2

Mitt største eventyr må være da jeg dro til Kina i 5 måneder. Jeg bodde i Tianjin, men jeg reiste til Zhangjiajie, Hainan, Shanghai og Beijing i løpet av oppholdet mitt der, og herregud, for en opplevelse det var!

Disse fem månedene i Kina er både den beste og den verste reiseopplevelsen jeg noensinne har hatt. Det er ganske utfordrende å reise i Kina, fordi det er ikke mange som snakker (skikkelig) engelsk og kulturen er i tillegg så annerledes fra det vi i vesten er vant til. Dette har en tendens til å føre til rundt 100 misforståelser hver dag. Et eksempel er når du reiser i en retning (i håp om at det er riktig), uten å vite om det faktisk er det og i tillegg er det ingen som kan peke deg i riktig retning fordi de uansett ikke forstår hvor du skal. Hvis de mot formodning forstår hvor du skal, så ender det opp med at du ikke forstår hva de prøver å fortelle deg.

Er du på en grillfest så må du spise (bokstavelig talt) hvert eneste stykke på kua, enten du liker det eller ikke….

Noe av det verste med turen min var at jeg klarte å ende opp på tre forskjellige sykehus, alt på grunn av et brukket haleben og noen veldig irriterende nyresteiner. På sykehuset (der du skulle tro at noen snakket engelsk), gjorde de en ultralyd på feil nyre og uansett hvor hardt jeg prøvde å få de til å forstå at det var feil så jeg aldri det.

Heldigvis (helsemessig), så gikk alt bra til slutt, men jeg vil råde alle som drar dit (eller til et hvilket som helst annet land utenfor EU) til å ha en god reiseforsikring med inkludert helseforsikring. Takk meg senere om du noensinne skulle trenge det!

Sikkerhet står ikke alltid høyest på lista på andre områder i Kina. Barene har den høyeste lyden jeg noensinne har hørt. Det er bokstavelig talt umulig å snakke med noen der inne og enda verre er det  å bestille riktig drink – så ta med deg ørepropper!

Noen andre rare ting jeg opplevde i løpet av tiden min i Kina: i stedet for popcorn eller potetgull får du servert frukt med ølen din. Du pruter overalt, til og med på kafeer i et stort kjøpesenter der du forventer faste priser. Og kanskje viktigst for meg som matentusiast: alt du tror kommer til å være søtt, er salt, og omvendt. Dette førte til noen veldig skuffede øyeblikk…

Dette var imidlertid ikke de eneste skuffelsene. Det kan virke som at Kineserne tenker litt annerledes når det gjelder å bevare sine naturlige attraksjoner. Vi leste om Hainan på nettet, som skulle være denne vakre "hawaiianske" øya. Da vi kom hit, var det vakkert, ja, men det var også en enorm suppe av søppel i havet som gjorde alle former for vannaktiviteter umulige. Vi prøvde å bestille noen turer uten stor suksess, vi ble liksom bare avvist? Jeg er fortsatt ikke sikker på hva som skjedde der, om det var fullbooket eller en form for rasisme. Heldigvis var ikke alt dårlig! I Shanghai hadde jeg den dyreste brunchen noensinne, men den var FANTASTISK. Champagne og skalldyr og runde etter runde med desserter. En ekte foodie heaven og sterkt anbefalt. Alt i alt er Kina stort, merkelig, morsomt og veldig annerledes!

Da jeg reiste gjennom Mellom-Amerika tok jeg turen til Belize. Det er en av de mest fantastiske landene der som finnes, virkelig et paradis og ikke overfylt av masseturisme ennå. Jeg traff noen nye travel buddies da jeg var i Guatemala og vi møttes igjen på Caye Caulker, der vi bestemte oss for å leie noen sykler. Caye Caulker er denne vakre karibiske øya, komplett med sandstrender og fargerike hus. Den er delt av en tynn stripe med vann i Nordøya og Sørøya. Sørøya er hjemmet til Caye Caulkers eneste landsby, mens Nordøya domineres av tette mangroveskoger og all flora og fauna knyttet til det.

På syklene kjørte vi hele veien opp til Nordøya for å lete etter krokodiller, fordi det sies at de lever i mangrovene her. Dessverre fikk vi ikke se dem på nært hold under dagsturen vår, bare noen som glitret i vannet. Dagen etter derimot dro vi på kajakkpadling for å nyte de fantastiske solnedgangene på Caye Caulker, en i gjengen bestemte seg for å stå opp i kajakken for å ta noen ekstra fine bilder. Dette viste seg å være en ganske dårlig avgjørelse fordi vi mistet balansen og veltet ut i vannet. Man vet jo ikke hva som gjemmer seg i vannet, så vi måtte komme oss tilbake til land. Da vi endelig gjorde det, så vi plutselig noe i øyekroken som kom veldig nærme oss. Når vi snudde hodene våre, viste det seg å være en (liten, men likevel!) krokodille, så ønsket vårt om å se krokodillene på nært hold ble litt for virkelig!

Denne historien handler om min reise til Ecuador i Sør-Amerika. Min partner og jeg hadde vært på Galapagosøyene en stund og hadde bare en halv dag i Quito (hovedstaden i Ecuador) før vi skulle dra til flyplassen klokken 01.00 om morgenen. Siden søvnrutinene våre uansett ville bli ødelagt bestemte vi oss for å være våkne, så vi slappet av litt på hotellrommet vårt og gjorde oss klare for flyturen. Så langt, så bra, tenker du kanskje, helt til en time før vi må forlate hotellet for å dra til flyplassen, så gikk strømmen. På det tidspunktet tenkte vi ikke så mye over det og brukte bare lommelyktene våre for å bevege oss rundt på rommet og pakke de siste tingene våre. Når klokken blir 00.55 og vi tar bagasjen vår for å komme oss ned til resepsjonen, er strømmen fortsatt borte og det viser seg at hotellporten og eiendomsporten ikke kunne åpnes uten elektrisk kraft. På dette tidspunktet innså vi at vi var fanget på hotellet… Siden vi allerede hadde litt dårlig tid for å rekke flyet vårt, var dette skikkelig dårlige nyheter.

Resepsjonisten løp rundt for å finne en løsning og vi endte opp med å gå ut gjennom en ikke-elektrifisert bakdør for å komme forbi inngangsdøren. Dessverre løste dette ikke problemet vårt for vi kom jo fortsatt ikke igjennom porten. Taxien vår ventet på den andre siden av porten, klar til å plukke oss opp. For å prøve å åpne porten utenfra ga resepsjonisten ham nøklene mens vi skrudde på lommelyktene våre for å hjelpe ham. Det hadde gått en god halvtime og vi hadde ikke kommet noe nærmere målet vårt (noe som var ekstremt frustrerende) men det var rett og slett ingenting vi kunne gjøre og alle prøvde så godt de kunne å hjelpe oss. Etter ytterligere 20 minutter med kamp mot porten, fikk de til slutt den åpnet og vi skyndte oss til flyplassen «like there’s no tomorrow». I Quito er avstanden fra sentrum til flyplassen ganske lang, så vi hadde mye press på oss da vi forlot hotellet over en time forsinket. Men sjåføren vår kjørte som en rakett nedover gatene i Quito og heldigvis klarte vi å komme oss til flyet vårt akkurat i tide!

Denne historien er fra tiden da jeg backpacket gjennom Colombia, et overraskende stort land, så det tok litt tid å komme seg rundt. En dag ville jeg og to andre fra Israel reise fra Bogotá til Salento med nattbuss. Nattbusser er supre, for du sparer på overnatting, pluss at du reiser mens du sover og får ekstra verdifull tid til å oppleve om dagen. Uansett, denne bussreisen skulle ta omtrent 8 timer noe som var greit, fordi det ville gi oss i det minste noen timer med hvile. Vi betalte litt ekstra for de komfortable setene som kunne lene seg lenger tilbake slik at vi kunne sove bedre, så vi var helt klare for reisen.

Vel... lite visste vi. Veien var oversvømt, så etter en stund måtte vi stoppe. Vi ble strandet et sted langs veien og det var rett og slett ingen måte vi kunne komme videre på veien. Men vi var midt på en vei langt fra nærmeste by eller hotell, så vi kunne egentlig ikke forlate bussen heller. Av og til kunne vi kjøre et halvt meter, bare for å stoppe igjen kort tid etterpå. Dette fortsatte og fortsatte. Lang historie kort: bussreisen tok utrolige 42 timer!!! Ja, jeg tuller ikke engang. Det som skulle være en komfortabel 8-timers nattbussreise, ble en to netter og nesten to dagers reise. Men... alltid se på den lyse siden av livet, spesielt når du reiser! Heldigvis var det noen fantastiske utsikter underveis. Jeg er også veldig glad for den vennlige lokalbefolkningen som kjørte forbi oss på motorsykler for å selge oss litt brus og snacks og som måltid litt stekt kylling og ris (som ikke er mye) men det var det vi hadde for å overleve på. Vi kunne forlate bussen for å strekke på beina når vi ble stanset i lang tid, men det var ikke mulighet å gå langt, fordi vi ikke hadde noen anelse om hvor vi var og hvordan vi skulle komme oss ut igjen hvis det ikke var på den forbannede bussen. Det var den verste bussreisen noensinne, men når jeg ser tilbake var det også morsomt og en opplevelse jeg aldri vil glemme! Vi traff til og med noen venner på bussen og det beste er: denne historien er hva som fikk meg til jobbintervjuet hos KILROY!

Det er så mange flere historier å fortelle og skal fortsette å dele dem. Ikke bare via bloggene våre, men også på sosiale medier og under events og webinarene våre. Bestill et møte med oss og få personlige råd og tips for reisen din.

Skriv til oss